Av Charlotte Baltzer Rode
La meg først slå fast: Det eneste søte ved å gå over tiden, er kakene. Herfra går det kun i nedoverbakke! Og selv kaker blir man lei av...
Dessuten var jeg blitt lovet at jeg skulle føde før terminen. Alle tegn i sol og måne pekte i retning av en snarlig fødsel i 37. uke, og min kjære og jeg utvekslet forstående blikk med jordmoren. Jo da, alt var klart med festet hode, tyngdefølelse, kynnere og sprengte bryster. Det var like før.
Det skulle vise seg at hovmod står for fall, og vi måtte motvillig lære at man ikke skal ta gledene på forskudd.
Høy beredskap fram til terminenUkene frem mot terminen var preget av hektisk beredskap, noe som etter hvert ble ganske slitsomt. Jordmoren sa jeg måtte være frisk og uthvilt hele tiden, men spenningen over det forestående gjorde at jeg sov elendig, for hver eneste natt kunne jeg liksom kjenne at fødselen begynte. Vi planla lite, for planene måtte sikkert bare avlyses. Etter hvert som dagene gikk uten verken vannavgang eller veer, dalte spenningen, mens rastløsheten og kjedsomheten tok stadig bedre tak. Babyen lar vente på segDa jeg passerte terminen, begynte luften for alvor å sive ut av ballongen. Slimproppen gikk, men ingenting skjedde. Nå begynte de merkelige aktivitetene å gjøre sitt inntog. Hormoner og frustrasjoner er som kjent en sprengfarlig cocktail, og på ekstra gode dager kan de fyre opp under personlighetsendringer av hittil ukjent styrke. Frustrert bakstFørst var det bakingen. Jeg baker vanligvis aldri, men plutselig fikk jeg stor sans for denne huslige sysselen. Dessuten lukter det litt overskudd av bakverk, noe som normalt gir god kreditt i vennekretsen. Ved grundigere testing ble det avslørt at brødet og kakene var smakt til med litt for mye "frustrert salt", "bannepulver" og "innebrent sukker". Kanskje var det bare jeg som kjente det... Boikott av telefonoppringninger og velmente sms-erSå kom kommunikasjonsnedleggelsen. Under normale omstendigheter nyter jeg å tilbringe ledig tid på telefonen med en venninne, men jeg ble bare så lei av alle de velmenende (men uhyre irriterende) telefonene fra venner som ville høre om det hadde skjedd noe. Hvorfor skjønner ikke folk at man selvfølgelig sender en sms når det skjer? Dessuten hadde jeg verken noe interessant å fortelle, ei eller lyst til å høre om deres liv, som ut fra mitt selvmedlidende perspektiv var totalt irrelevant. Derfor sluttet jeg med å svare på telefoner og tekstmeldinger.
Samtidig tikket det inn meldinger fra lykkelige, nybakte mødre fra svangerskapskurset (alle med termin etter meg). Jeg følte meg som en mislykket veddeløpshest som sendte oppriktige lykkeønskninger ut i cyberspace med en dårlig smak i munnen. Jeg ble fornærmet på hele situasjonen og snudde helt om - kanskje jeg kunne lure henne ut?! Jeg hadde faktisk ikke lyst til å føde akkurat nå, så derfor nedprioriterte jeg hele beredskapen. De søte ordene og sangene til ære for den ufødte ble erstattet av trusler om bortadopsjon eller kynisk taushet. Heller ikke det hjalp...
Soneterapi, urtete og en magisk uroPå ett tidspunkt så en ny og kreativ side av meg dagens lys, og jeg lagde blant annet en uro i enkelt, svart-hvitt babymønster. Det naive håpet var selvfølgelig at hun skulle kjenne uroens overnaturlige kraft og påskynde prosessen litt. Jeg ble faktisk litt overrasket da det ikke virket. Det samme gjaldt urteteen og soneterapien. Jeg må allikevel si at selv om soneterapien ikke fremkalte fødselen, så var den verdt hver krone, for det var noen dager siden jeg selv hadde kunnet nå ned til de hardt belastede bena. 13 dager over terminI dag er det den 13. dagen over termin, og jeg har sett et lys i enden av tunnelen. Kl. 9 ringte en jordmor og vekket meg (vet de ikke at høygravide sover lenge?). Jeg ble imidlertid raskt blid igjen da hun tilbød meg igangsettelse i morgen. Ja, så skjer det endelig - jeg skal bli mamma! Og det skulle ikke forundre meg om jeg får veer i natt...fra: http://www.dialogportal.dk via libroklubben
